Tanker under permittering og sosial distansering

Jeg jobber i en brynbar så da alle salonger ble stengt forrige uke så ble jeg permittert. I en uke har jeg altså nå gått hjemme. Samboeren min er sykemeldt så jeg er ikke alene. Egentlig så føles det litt som jeg bare har hatt en langhelg hvor jeg virkelig har fått henta meg litt inn. Nå, endelig, etter en uke så klarer jeg å føle meg litt avslappet. Det hjalp også med en god luftetur i sola med hunden og en to timer lang samtale med min bestekompis tidligere idag hvor vi pratet om alt og ingenting, og veldig lite virus.

Jeg er en veldig stresset person så hele situasjonen stresset meg veldig, spesielt de første dagene. Da var det situasjonen med jobb som stresset meg; Hvor lenge må vi stenge? Får vi betalt? Media stresset meg også da de fikk det til å høres ut som om vi mest sannsynlig skulle dø alle sammen om vi gikk på butikken, kafé eller restaurant. Jeg måtte ringe sykepleier-mammaen min så hun kunne roe meg litt ned faktisk. Nå sjekker jeg ikke nettavisene like hyppig lenger.

Senere stresset det meg at jeg måtte være hjemme. Vanligvis når jeg har fri er jeg veldig vant til å kunne dra på kjøpesenteret med mamma og å spise fro-yo eller drikke kaffe med venner. Eller iallefall ha muligheten til det. Nå har jeg vært tynget av følelsen av at vi må finne på noe her hjemme for å få tiden til å gå, og tanken på at man burde få gjort mest mulig hjemme når man først må være der. Vissheten om at man ikke «kan» klage, selv om man har så lyst, fordi vi har alt vi trenger og så mye mer. Den dårlige samvittigheten for at jeg føler at jeg ikke har det bra når jeg egentlig burde være takknemlig for alt jeg har og at alle mine kjære er friske. Jeg er så glad for at alle er friske! Iallefall idag som mamma har fått svar på at hennes test var negativ og at symptomene hun har hatt de siste dagene kun er en mild, helt vanlig forkjølelse.

Men, jeg har ikke kontroll over situasjonen og det begynner jeg å innse, og skuldrene senker seg heldigvis litt. Jeg kan ikke gjøre mer for noen nå enn å faktisk holde meg hjemme. Jeg trenger ikke å få tiden til å gå for tiden går uansett. Så nå skal jeg prøve å leve i nuet som de sier. Jeg vet jeg har en jobb å gå tilbake til når dette er over. Klesskapet mitt er ryddet. Vi har laget et midlertidig lock down treningsrom i første etasje. Ellers ser det igrunn ikke ut her hjemme og det er helt greit innimellom. Solen skinner, og det blir bra igjen.